Jerusalem sine røtter – noe du ikke visste fra før?
Hvorfor får vi lese akkurat det vi leser i avisene?
Etter at Trump 6. des 2017 kunngjorde USA sin anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad var det mange i Europa som tenkte at nå smeller det, eller som Erling Rimehaug spurte i Vårt Land 9. des: "Tente Trump lunta?" [1] Andre journalister og mange statsledere brukte langt sterkere ord. Hamas prøvde så godt de kunne å få palestinerne ut på gata slik at 8. des kunne bli "vredens dag",[2] og Fatah prøvde de også.
Veldig mange journalister dro til Jerusalem for å rapportere hva som skulle skje. På det som var kunngjort som "vredens dag", 8. des 2017, møtte det flere journalister opp ved Damaskusporten enn demonstranter.[3] De mange journalistene sin forventning gikk ikke i oppfyllelse. Enda en drøy måned etter kunngjøringen om ambassadeflyttingen, er det "normalt" i Israel, på Vestbredden og i Gaza, dvs det skjer alltid noe, og mange er frustrerte, men sammenlignet med f.eks. oktober og november 2017 har ikke desember 2017 pekt seg ut som spesiell.[4]
Likevel hører jeg stadig vekk mennesker som sier til meg: "Ja, nå når det er så urolig i Israel." Hvorfor har mange i Norge inntrykk av at det er en spesielt urolig periode i Jerusalem i desember 2017 og januar 2018?
Hva er det som styrer journalistene sine vinklinger? Hva er det som styrer tolkningene av hva vi ser og hva vi hører om fra Israel og Midtøsten? Denne artikkelen er et forsøk på å gå til røttene for å finne noen glimt fra Jerusalem sin historie og nåtid som kan bidra til litt mer bakgrunnskunnskap og litt bedre forståelse av situasjonen – selvsagt ut fra mine prioriteringer av Jerusalems historie. Kanskje kan disse korte og ikke alltid sammenhengende glimt, også bli en inspirasjon til å finne mer stoff om Jerusalem andre steder?
Jerusalem – et yndet tema
Jerusalem er nevnt 821 ganger i den hebraiske Bibelen og 137 ganger i NT, og ganske ofte også på TV og i avisene. Diskusjonene rundt ambassadelokalisering har ikke akkurat dempet media sin interesse for Jerusalem. Jerusalem blir derimot ikke nevnt eksplisitt i Koranen en eneste gang, selv om uttrykket "den fjerneste moské [5]" (Al-Aksa) finnes i Sura 17:1 og dette allment tolkes som en referanse til den ene av de to moskeene på tempelberget i Jerusalem.
Ingen kan uttømmende beskrive Jerusalem. Simon Sebag Montefiore har har gjort et forsøk på å dekke 3000 år av Jerusalems historie i "Jerusalem: Biografien", ei "kort" bok på ca 650 sider. Et av de mest fascinerende bildene i boka hans er fra 1861, der det er et stort åpent område med god plass for sauebeite rett bak selveste Gravkirka inne i Gamlebyen. Det var alltså en tid da Gamlebyen i Jerusalem ikke var synonym med plassmangel!
Første og andre templets tid
Jerusalem har mange spor. Mens det første tempelet fortsatt sto, dvs for ca 2600 år siden er det nedskrevet hos profeten Jeremia 37,3: "Kong Sidkia sendte Jehukal, sønn av Sjelemja, og presten Sefanja, sønn av Maaseja, til profeten Jeremia for å si: «Be for oss til Herren vår Gud!»" Jehukal, sønn av Sjelemja er ingen sentral figur i Bibelen. Ingen har hørt om Jehukal på søndagsskolen, og snautt nok heller på høymessen, men da de begynte å grave nede i Davidsbyen – som jo selvsagt er en politisk kontroversiell utgraving – så fant de et segl med innskriften "Jehukal sønn av Sjelemja", den samme mannen som står omtalt i Bibelen. Israels folk, det jødiske folk, har dype røtter i Jerusalem.
Andre tempelet er ikke mer. I utgravingen ved Vestmuren står nedre delen av tempelmuren fortsatt helt fra Herodes sin tid. Mange meter lange steiner. Mon tro om arbeiderne fikk yrkesskader av jobben med å legge dem på plass?
Da romerne rev tempelet år 70 gikk de grundig til verks. Soldatene må ha stått oppe på tempelplassen og dyttet ned stein etter stein fra muren. Nå nærmere 2000 år seinere, har de gravd ut sørvesthjørnet av tempelplassen, og der ligger steinene fortsatt slik de romerske soldatene en gang kastet dem ned.
Fram til neste krig, Bar Kochva-krigen, eller Den andre romersk-jødiske krigen 132-135, var alle de jesustroende biskopene i Jerusalem "av omskjærelsen", dvs de var jøder og identifiserte seg som jøder. Romerne var ikke vennligsinnet mot noen jødisk retning. De var lei den jødiske selvstendighetstrangen. Derfor ble omskjæring forbudt, jøder fikk, under trussel av dødsstraff, ikke oppholde seg i byen som nå fikk navnet Aelia Capitolina, mens provinsen Judea skiftet navn til Syria-Palestina. Slik ville romerne bidra til å slette alt jødisk minne fra området. I byen, som altså en periode het Aelia Capitolina ble det bygget en hovedgate, Cardo Maximus. Steinene i den gata ble gravd ut av israelerne etter Seksdagerskrigen.
Kristne, jødiske og muslimske herskere i Jerusalem
Romerriket ble kristnet på 300-tallet og byttet da navn til det Bysantiske riket. Både Jerusalem og hele landet er fullt av kirkeruiner fra bysantisk tid. I Norge er det stor stas med middelalderkirker med en alder på opptil ca 900 år. De bysantiske bygningene og ruinene i Det hellige land er et sted mellom 1400 og 1700 år gamle, og stadig flere blir gravd fram.
Mot slutten av den bysantiske perioden, var det en kortvarig persisk invasjon, der den persiske shahen tillot 3 år med jødisk selvstendighet (614-617). Som respons på flere hundre år med kristen forfølgelse av jøder, svarte nå jødene i Jerusalem med å forfølge de kristne. Så fort de kristne var tilbake i posisjon, måtte jødene vandre ut av Jerusalem i retning Jeriko.
Den arabisk-muslimske invasjonen av Levanten mot slutten av 630-tallet medførte minst tre ting: 1) Et begrenset antall jøder fikk lov å komme tilbake til Jerusalem og bo der fast, 2) Moskeene på tempelplassen ble bygget og de står der enda ca 1400 senere, og 3) "Bokas folk", dvs jøder og kristne fikk dhimmistatus, dvs de var både beskyttet (med rett til å leve sitt eget indre liv) og kringskåret (mange begrensinger og krav om å betale jizyaskatt). Ulike muslimske herskere over Jerusalem har vektlagt beskyttelsen av jødene, henholdsvis intoleransen imot dem litt ulikt.
Med avbrekk av nesten 200 år med korsfarerstyre (som i Europa er kjent for å ha vært et brutalt styre) ble Jerusalem og omegn styrt av muslimske herskere fra litt ulik etnisitet i over 1250 år helt fram til Britene med Folkeforbundets hjelp opprettet Palestinamandatet i 1917. Først styrte arabere fra den arabiske halvøya, så korsfarerne fra Europa. Neste dynasti var mamelukkene, opprinnelig slaver fra Sentralasia, og så styrte tyrkerne gjennom det osmanske riket i ca 400 år. Selvsagt har det muslimske nærværet i Jerusalem dype røtter, selv om både nærværet til de kristne og særlig til jødene har enda dypere røtter i Jerusalem.
Helt i starten av 700-tallet ble byen Ramle grunnlagt av Umayyadherkseren Suleiman ibn Abd-Malik, som den eneste byen som er grunnlagt av arabere i Det hellige land. Suleiman bygde Den hvite moske og et residens til seg selv i Ramle, som var adminstrasjonssentrum i flere hundre år helt fram til korsfarerne kom. Under arabisk muslimsk styre ble altså en annen by enn Jerusalem valgt som administrasjonssentrum for en lang periode.
Religiøs (in)toleranse i Jerusalem
De kristne var hardføre mot jødene, både i den bysantiske tiden og i korsfarertiden. Jødene ble jaget ut av Jerusalem. De fikk i hvert fall ikke overnatte inne i Jerusalem. Muslimene var mer tolerante enn som så, jøder (og kristne) fikk bo i Jerusalem under muslimsk styre.
Betingelsen for å bo i Jerusalem som ikke-muslim var å underkaste seg dhimmistatus. Ummayadkalifen Omar Abd-al-Aziz styrte khalifatet 717-720 og er kjent som opphavet til "omarpakten" der ikke-muslimer er karakterisert som ahl al-dhimma, paktsfolket. Omarpakten [6] ga disse ikke-muslimene, dvs jødene og de kristne, tre rettigheter: 1) sikkerhet for liv og eiendom, 2) religionsfrihet og 3) indre selvstyre. Disse rettighetene var betinget, først og fremst gjennom kravet til å betale jizya-skatten og å akseptere dhimmi-betingelsene.
Jizya-skatten begrunnes fra Koranen: "Bekjemp dem som ikke tror på Gud og dommens dag, som ikke forbyr det Gud og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut med tributt (jizya) i ydmykhet." (9:29)
Andre dhimmibetingelser var at det ikke var lov å bygge nye kirker og synagoger. En dhimmi fikk ikke ri hest, bare esel. De fikk ikke bruke ridesal, ikke ansette en muslim, og de måtte gå i spesielle klær som skulle skille dem ut fra muslimene. Særlig grønne klær var forbudt for en dhimmi. En ikke-muslim kan ifølge dhimmi-reglene ikke vitne i en rettssak mot en muslim, slik at en muslim som stjeler med bare kristne eller jøder som vitner per definisjon har straffefrihet. Eiendom som tilhører en dhimmi, tilfaller prinsipielt de muslimske myndighetene ved dhimmien sin død – inntil eventuelle arvinger kan bevise at de har arverett ifølge islamsk sharialov. En muslimsk mann kan, ifølge dhimmi-reglene, gifte seg med en kristen eller jødisk kvinne, og barna blir da muslimer. En kristen eller en jødisk mann kan derimot ikke gifte seg med en muslimsk kvinne. Konverteringer fra islam er forbudt, mens konverteringer til islam er oppfordret.
De interreligiøse relasjonene i det osmanske Jerusalem
Under det osmanske riket fikk mange jøder høye posisjoner som leger og forvaltere. Jøder kunne drive handel og det ble til og med bygget nye synagoger. Forholdene for jøder i det Osmanske riket var relativt sett bedre enn i det kristne Europa, og bedre også sammenlignet med andre muslimske riker.
At den sameksistensen i det Osmanske riket likevel ikke var bare harmonisk, finnes det også mange eksempel på. I 1625 kjøpte en muslimsk krigsherre fra Nablus retten til å styre Jerusalem [7]. Han fengslet da de jødiske lederne i Jerusalem og forlanget 12 500 gullfloriner i løsepenge. Det jødiske fellesskapet i Jerusalem sendte da folk til Europa for å samle inn penger. Krigssherren ble avsatt året etter.
I 1720 overtok muslimske arabere i Jerusalem en ashkenazi-synagoge, brente tora-rullene og nektet å gi synagogen tilbake til den jødiske menigheten [8]. Synagogeen ble levert tilbake først i 1816, nesten 100 år senere.
Et studium [9] av regnskapsbøkene til den jødiske kommuniteten i Jerusalem for noen av årene 1760 til 1796 kan gi et innblikk i hvordan én av dhimmi-gruppene forholdt seg til myndighetene ca 250 år uti den osmanske perioden. Totalt hadde Jerualem den gang mellom 12000 og 15000 innbyggere. Av disse var ca 3000 jøder. Regnskapsbøkene viser at den jødiske kommuniteten hadde daglig kontakt med flere dussin myndighetspersoner på ulikt nivå. Alle disse kontaktene krevde mye planlegging og strategitenking – og framfor alt kostet dette mye penger. Alle tok betalt – enten det var offisielle gebyrer eller rene bestikkelser. Noen eksempler:
Da det var jødisk høytid, og det jødiske felleskapet trengte kjøtt fra slakteriet, måtte det betales "sukkerpenger" til de ansvarlige på slakteriet. Jødene bodde den gang i det som fortsatt er det jødiske kvartalet i Gamlebyen, og gravplassene deres låg, som i dag, på skråningen av Oljeberget. For å komme dit måtte en gå gjennom landsbyen Silwan. De lokale bøndene (fillahin), tok da betalt for at begravelsesfølget skulle få lov til å gå gjennom landbyens område. Pilegrimsturer til Rakels grav, som ligger rett nord for Betlehem, krevde også utbetalinger, slik at jødene kunne bevege seg disse få kilometerne fra Jerusalem.
Selv om det kristne Europa har en sterkt kritikkverdig historie med tanke på hvordan jødene ble behandlet, og jødene flere ganger ble bedre behandlet under muslimsk styre, så ble likevel europere på reise til Jerusalem flere ganger sjokkerte over behandlingen jødene fikk bla i Jerusalem.[10]
I 1806 skrev en fransk diplomat at de lokale jødene i Jerusalem var det "særlige målet for all forakt", og videre "de senker hodene sine uten å klage; de lider all fornærmelse uten å kreve rettferdighet; de lar seg selv bli knust av slag."
I 1834 skrev en britisk reisende: "Mange av jødene er rike, men de er nøye med å skjule rikdommen sin fra de misunnelige øynene til de muslimske herskerne, for å unngå å utsettes for utpressing."
I 1839 skrev den britiske visekonsulen i Jerusalem at den egyptiske pashaen viste mer omsorg for jødene i Egypt enn det de kristne der gjorde, mens "jøden i Jerusalem ikke er verdsatt mye over en hund – og det går nesten ikke en dag uten at jeg hører om noen type tyranni eller undertrykking av en jøde."
I 1843 skrev en annen britisk reisende at selv om han regnet med at mer enn halvparten [11] av Jerusalems innbyggere var jøder, så var deres situasjon beklagelig. Han skriver: "Skulle en jøde ha litt av denne verdens goder i eie, så blir han undertrykt og ranet av tyrkerne på den mest ubarmhjertige måte; kort sagt, for ham [jøden] er der verken lov eller rettferdighet."
En italiener skrev to tiår senere at for de lokale muslimene i Jerusalem "dessverre har den oppfatningen at det å skade en jøde er en gjerning som er velbehagelig i Guds øyne."
I 1856 ble dhimmi-systemet offisielt avskaffet i det Osmanske riket, og dermed ble forholdene for jøder og kristne i riket vesentlig forbedret. Britene tok på seg oppgaven å beskytte den jødiske befolkningen (sannsynligvis ikke uten samtidig å fremme egne geopolitiske interesser), bla ved at den britiske ambassadøren i Jerusalem ofte stilte opp i forskjellige rettsmøter og andre møter med de osmanske myndighetene for å tale jødenes sak. James Finn var ambassadør i Jerusalem 1853-56 [12] og kan fortelle:
Jødene måtte betale årlige beløp for å få lov til å be ved Vestmuren, de måtte betale muslimske herskere for å unngå å få gravene sine opprevne, beskyttelsespenger for ikke å bli attakkerte på veiene, ekstra skatt for at muslimer skulle inspisere jødisk slakt og dessuten måtte de betale sukker til muslimske høytider.
Han forteller videre om at kristne prester i Jerusalem, som selv var en minoritet, anklaget jøder for å drive med kannibalisme. Kristne påstod at jøder måtte bruke kristent blod til sine usyrede brød. En jødisk eldre mann ble tatt i klærne og ristet mens kristne sa til ham: Å jøde, har du knivene klare for blodet vårt!
En annen gang angrep fanatiske kristne pilegrimer en jødisk gutt som hadde krysset grensen for hva som var lov for jøder i Gravkirka. Riktignok var det i teorien ikke lov for muslimer heller å krysse denne grensa, men siden muslimene styrte i landet ble den regelen aldri fulgt opp overfor muslimer. Da den britiske ambassadøren prøvde å følge opp saken fikk han høre at både grekerne, latinerne og armenerne mente at kristne hadde straffefrihet hvis de skulle komme i fare for å drepe en jøde som gikk for langt inn i Gravkirka.
Inntrykket James Finn formidler er at han fikk støtte og medhold fra de osmanske myndighetene da han forsvarte jødene i Jerusalem, og bekrefter dermed inntrykket av at det osmanske riket, særlig mot slutten av sin tid, arbeidet for økt toleranse og bedre rettssikkerhet i riket.
Det fortelles fra påskefeiringa 1846 [13] om at ortodokse prester og katolske prester, i messeskrud, brukte våpen mot hverandre inne i Gravkirka. Den interne kristne rivaliteten må ha vært rimelig sterk også alle de dagene våpnene ikke ble brukt.
Også interne jødiske relasjoner kunne være kompliserte. En nålevende jødisk israeler har fortalt meg om sine besteforeldre som bodde i Jerusalem, men fordi den ene var sefardisk jøde og den andre ashkenazisk, så ble det så mye oppstyr i det jødiske miljøet at de så seg nødt til å emigrere for å kunne leve som et par.
Relasjonene mellom muslimske arabere og kristne arabere kunne være spent også mot slutten av den osmanske perioden. En kristen araber fra dagens Nordisrael har fortalt meg personlig om søstrene til farfaren hans. Fire foreldreløse kristne barn vokste opp sammen. I begynnelsen av 1900-tallet kidnappet muslimer fra landsbyen i Galilea den ene søstra som da var av 14. Noen sørget da for å sette neste søster på 13 år i kloster for å beskytte henne mot en lignende skjebne. [14] Hva sier dette om det Osmanske riket (som offisielt hadde avskaffet dhimmisystemet allerede på midten av 1800-tallet)? Hva sier dette om den lokale arabisk muslimske kulturen at klosterliv var en forsikring mot kidnapping av foreldreløse kristne jenter i Galilea så sent som på 1900-tallet?
En jødisk jesustroende biskop i Jerusalem for første gang på 1700 år
I 1842 kom Michael Alexander Salomon til Jerusalem. Han var jøde, hadde virket som rabbi i England. Mellom 1842 og fram til sin død i 1845 var Michael Alexander Salomon den første jødiske jesustroende biskopen siden Bar Kocha-krigen i 132-135, og den den første protestantiske biskopen noen gang i Jerusalem. Han virket i Christ Church som ligger rett ved Jaffa-porten i Gamlebyen.
Den britiske mandatperioden
Første verdenskrig gikk mot slutten. Storbritannia erobret Jerusalem i desember 1917. I november 1917 hadde Balfour-erklæringen kommet, og deretter ble det britiske Palestinamandatet opprettet. Dette er det skrevet mye om andre steder.
Var landområdet som ble omfattet av det britiske Palestinamandatet (dagens Israel, inkludert Vestbredden og Gaza) sett på som et eget avgrenset område med egen identitet allerede så tidlig som 1920? Det faktum at Det hellige land (sammen med Libanon og store deler av dagens Syria) ble styrt fra Egypt fra 1831 til 1840 pga en borgerkrig i det Osmanske riket, bidro til å skille ut en palestinsk-arabisk identitet. Likevel er det også klart at Det hellige land helt fram til 1917 var delt inn totalt tre ulike distrikt, to distrikt (Nablus og Akko sanjak) som var underlagt provinsstyret i Damaskus (Damaskus vilayet) og ett distrikt som var direktestyrt fra Istanbul (Jerusalem sanjak). Området ble regnet som en del av Sørsyria.
I 1920, noen få år inn i det britiske mandatstyret var det arabiske demonstrasjoner i Jerusalem [15], bla annet imot jødisk innvandring, men også med lojalitetserklæringer til kong Faisal i Damaskus (som fransmennene hadde innsatt som konge over mandatområdet Syria) og erklæringer om at "Palestina er en del av Syria", dvs de motsatte seg at det som var Syria ble delt opp mellom mandatområdet Syria (fransk) og mandatområdet Palestina (britisk). Et selvstendig Palestina var ingen kampsak det ble demonstrert for i 1920, heller tvert om.
På Yom Kippur-aften i 1928 [16] ble det satt ut stoler for eldre jøder som skulle be ved Vestmuren i tillegg til en skjerm som skulle dele plassen mellom menn og kvinner i henhold til jødisk lov. Dette hadde blitt gjort året før også men dette året protesterte muftien Haj Amin al-Husseini at status quo var brutt og neste dag, på selve Yom Kippur raidet britisk politi midt under bønnene og dro bort stolene fra de eldre som satt og bad på dem. Muftien jublet, men advarte mot at jødene var på vei til gradvis å ta over Al-aksa-moskeen.
I dag blir det relativt ofte påstått fra palestinske muslimer at det aldri har stått noe jødisk tempel i Jerusalem [17], mens det i en guide fra 1924 som det Øverste muslimske rådet ga ut i 1924 på den tiden Haj Amin al-Husseini var rådets leder, blir slått fast at det er hevet over diskusjon at stedet for Klippemoskeen og Al-aksa-moskeen er det samme sted som der Salomo sitt tempel sto.
Hilda Andersson, fra Skåne i Sverige, bodde i mange år på Oljeberget i Jerusalem (1927-1948). Hun var god venn med de fattige araberne hun hadde som naboer, og ble ofte invitert til bryllup og andre fester hos dem. Hun var sykepleier og befolkningen kunne komme til hennes private sykestue og få hjelp gratis. Hun hadde venner blant jøder og arabere, og såg på seg selv som en misjonær og var aktiv i Christ Church.
Den siste våren Hilda levde, våren 1948, forteller hun om mye uro i byen og mange rykter. Hun forteller om bussturene sine ned fra Oljeberget og til Jerusalem, der passasjerene snakket mye på arabisk om hvordan de skulle drepe jøder. Hilda var rimelig kritisk til hvordan britene håndterte Palestinamandatet den siste perioden det varte. Hilda støttet opprettelsen av en jødisk stat og mente det var plass i Landet til at jødene verden over skulle kunne komme tilbake uten å måtte flytte på en eneste araber.
Av forskjellige grunner ble det mange, både arabere og jøder, som måtte flytte og flykte i 1948 og årene etter, men det fikk Hilda Andersson aldri oppleve. Søndag 25. mars, mindre enn to måneder før staten Israel ble opprettet, var Hilda på vei hjem fra gudstjeneste og ble skutt i Kedrondalen. Det er ikke oppklart hvem som lå bak disse skuddene.
Jerusalem blir delt og gjenforent
Krigen i 1948, som israelere kaller Selvstendighetskrigen eller Frigjøringskrigen og palestinere kaller al-Nakba (katastrofen) omtales av historikerne som "skitten krig". Geopolitisk er det ikke veldig vanskelig å forstå hvorfor de ulike aktørene, ut fra sitt verdensbilde og sine forutsetninger handlet som de gjorde i den krigen, og på samme måte er det lett å forstå hvorfor vurderingene av hva som skjedde er så ulike, alt etter verdensbilde, etisk verdisett og perspektiv hos de israelske, palestinske og internasjonale bedømmerne av konflikten.
Resultatene av krig handler likevel om mennesker. Jeg har personlig lyttet til fortellingen om en arabisk familie som bodde vest i Jerusalem, og så kom de israelske soldatene med beskjed om at familien midlertidig måtte rømme huset sitt og dra østover i byen. Etter at krigen var slutt og Jerusalem var delt mellom Israel og Jordan, kom det derimot aldri noen israelske soldater med beskjed om at denne arabiske familien kunne flytte hjem igjen til huset sitt i Vestjerusalem. Familierepresentanten som fortalte dette, var svært kritisk til hele prosjektet "staten Israel".
Jeg har også truffet mennesker som kom fra det jødiske kvartalet i Jerusalem, og den hebraiske dialekten deres vitner om opphavet deres i Midtøsten. Så kom krigen i 1948, og da (Trans-)Jordan okkuperte Østjerusalem, måtte jødene ut av Gamlebyen, og så slo denne jødiske familien seg ned i noen forlatte hus i Tel Aviv.
Jerusalem var delt i 19 år. Murer, piggtråd og snikskyttere. Vestjerusalem var Jerusalem sin hovedstad. Knesset, det israelske parlamentet, ble lokalisert i Jerusalem allerede i desember 1949. Ingen jøder kunne lenger komme til Vestmuren for å be, siden Vestmuren da tilhørte Transjordan. Transjordan beholdt sin hovedstad i Amman.
I juni 1967 kom Seksdagerskrigen. Den delen av krigen som ble utkjempet i Jerusalem begynte ved at jordanske styrker begynte å skyte. Israel erobret så Jerusalem og hele Vestbredden og gjorde Jerusalem til én by igjen. Akkurat dette er det mange og sterke meninger om, noen velfunderte meninger og noen mindre velfunderte.
Noen møter med noen av dagens jerusalemitter
Det er lett å tenke, særlig for den som ikke bor i området, at "enhver israeler tenker slik" og "enhver palestiner reagerer sånn". Det er også lett å få inntrykk av at når en vestlig journalist intervjuer en representant for en gruppe, "så er nok alle sånne". Visst finnes det mye bitterhet og ganske mye hat rundt forbi i Midtøsten – det har jeg også møtt en god del av. Men det er ikke alt en kan si om Jerusalem.
Jeg satt og lyttet til en kristen palestiner/araber som hadde vokst opp i Gamlebyen i Jerusalem. Han var ung da den andre intifadaen pågikk som verst. Han fortalte han hadde blitt arrestert av israelsk politi utallige ganger fordi han tilfeldigvis var i nærheten av noe som hadde skjedd. Han ble sluppet hver gang, men likevel. Faren hans hadde gitt ham streng beskjed om ikke å bevege seg langt fra hjemmet, for på den måten å unngå å bli mistenkt for steinkasting og andre ting. Men det er ikke lett for en ungdom å alltid holde seg tett på hjemmet. Hva gjør det med en ung gutt å bli arrestert mange ganger på denne måten? Hva gjør det med politi og soldater som måtte utføre disse operasjonene?
Da det var fredsforhandlinger sist gang (2013-14) traff jeg en muslimsk jerusalemaraber som bor på Oljeberget, og spurte ham hva han trodde om fredsforhandlingene, og om han såg fram til en palestinsk stat. Han var ikke interessert i en palestinsk stat, og ga inntrykk av at han ikke var alene om det synspunktet. Hva skulle han med en palestinsk stat? Han var fornøyd med trygdesystemet i Israel (som jerusalemaraberne er en del av). Jeg fikk et svar jeg ikke helt hadde ventet meg, for jeg vet fra andre steder at mange nabolag i Østjerusalem er nedprioritert av Jerusalem kommune og at misnøyen kan være stor.
Jeg spurte videre: Hva med statsborgerskapet ditt? Han var statsløs. Visst var han klar over at han som jerusalemaraber kan søke om israelsk statsborgerskap, men han hadde ikke prioritert det, og når han skulle dra til utlandet, så gikk han bare til et FN-kontor og fikk et reisedokument. Han så ikke på det som et problem. Hvordan er det å bo på Oljeberget da?, spurte jeg. Før var det god plass der, men nå etter at Israel bygget sikkerhetsgjerdet/muren så hadde det blitt folksomt der, siden det hadde kommet inn så mange nye arabere dit, sa han, og antydet at det er relativt populært for palestinere å bo under israelsk styre.
En samtale med en annen jerusalemaraber ga meg enda noen innblikk: Mannen var ikke akkurat overentusiastisk for det politiske lederskapet verken på den ene eller den andre siden. Han snakket litt om at barna hans hadde fulgt enn palestinsk og enn israelsk pensumplan, slik jerusalemarabere kan velge. Så fortalte han om at han hadde vært på tur til Tyrkia og der hadde de spurt om han var armener siden han hadde et armensk etternavn. Da sa jeg til ham at han som muslim med et armensk etternavn nok tilhørte en familie som hadde vært kristen et antall generasjoner tilbake. Han var enig i teorien min, selv om det ikke virket som at han hadde slektforsket mye på når, hvorfor og hvordan den konverteringen hadde skjedd. Jeg håper han gjorde mer slektforsking etterpå.
En annen gang så jeg på israelsk TV fra et sykehus i Jerusalem. På et rom var det en israelsk jødisk gutt og på det andre rommet en palestinsk jente fra Gaza. Begge hadde en skade i hånda – etter hva jeg forsto fra den samme krigen. Samme lege behandlet begge barna. Sykeshusdrift i Israel er bla et integreringstiltak.
En gang da jeg var på nyttårsmottakelse for kristne ledere hos Israels president, begynte jeg å snakke med noen av kirkelederne for de historiske kirkene i Jerusalem, de som ofte kalles palestinske kristne. Der sto de i sine svarte drakter, og jeg spurte hvordan det var å være kristen kirkeleder og araber i Israel. De hadde mye å fortelle om visumproblemer for studenter fra nabolandene til et teologisk seminarium i Jerusalem og en del andre diskrimineringsproblemer. De følte at staten Israel ikke stolte på de kristne. En gang hadde en av dem vært på flyplassen Ben Gurion i full prestedrakt, og vaktene ville kontrollere om han hadde våpen på seg. I et land der terrorister kan finne på å kle seg ut til hva det måtte være, tenker jeg det ikke er unaturlig med en kontroll. Men kirkelederen hadde svart ved å vise fram korset sitt og sagt at "dette er mitt våpen". Det at en mann i presteklær viser et kors til en jøde, har sine historiske belastninger og kan neppe bli oppfattet som verken vennligsinnet eller kultursensitivt, tenkte jeg. Kirkelederen fortsatte å fortelle, og påstod at "israelerne korsfester oss". Jeg så på kirkelederen og sa at jeg tror ham på at han og kirkesamfunnet hans opplever diskriminering i Israel, men at han likevel så uvanlig frisk ut til korsfestet å være. Så tenkte kirkelederen seg godt om og fant ut at han nok burde moderere språkbruken sin noe, og så sa han: "De henger oss". Jeg tenkte det ikke var vits å si så mye mer om den saken, men noterte meg at det kan være en utfordring å bruke presise ord for å beskrive det vi opplever.
Når en hører på kirkeledere fra Jerusalem, eller leser om Jerusalem i avisene, så kan en bli mer enn forferdet over tilstanden. Jeg har opplevd noen tilløp til amper stemning der jeg har ferdes også, men det er ikke alt. Jeg var i en hotellobby, langt inne i Vestjerusalem. De som arbeidet der var både jøder og arabere. Alle snakket hebraisk. Selv araberne snakket godt hebraisk uten aksent, men når de arabiske snakket seg imellom gikk de over til arabisk. Helt åpent mitt framfor alle hotellgjestene. Et hyggelig hotell med hyggelig atmosfære i Jerusalem. Skulle Jerusalem bli delt igjen, kan det være noen fordeler kan oppnås, men de jøder og arabere som arbeider sammen på dette hotellet vil sannsynligvis ikke lenger kunne arbeide sammen lenger.
Mens jeg var i Israel var jeg engasjert i et trosbasert kristesenter i Jerusalem, drevet av messianske jøder og kristne fra mange land. Dette krisesenteret legger vekt på å hjelpe og vise kjærlighet til alle mennesker, uavhengig av rase, kjønn, etnisitet og religion. Jeg har fortsatt et engasjement i dette krisesenteret. Alle får hjelp. En gruppe som også får hjelp av dette kristesenteret er de som stanger imot det israeliske byråkratiet i trygdesystemet. Selv om du er jøde i Israel kan israelsk byråkrati være en utfordring. Andre grupper som får støtte og hjelp er Holocaustoverlevende, fattige religiøse jøder, eks-religiøse jøder, etiopisk-jødiske alenemødre med barn, arabiske og jødiske damer som er utsatt for familievold osv. Hvorfor skulle det egentlig ikke være slik at alle blir sett i Jerusalem?
Jerusalem er så veldig mye. Mye mer enn det som har kommet med i denne artikkelen. Hva kan en gjøre for å danne seg et bilde av historie og nåtid i Jerusalem? En måte er å registrere mange enkelthendelser - historiske og nåtidige, og så prøve å danne seg et bilde. For så å finne enda flere enkelthendelser som kanskje bryter med det første bildet, som så leder til en justering og en nyansering av bildet.
Ta gjerne kontakt for å bestille et foredrag av Andreas.
Denne artikkelen har også stått på trykk i avisa Vårt Land i fem deler: 24. jan, 25. jan, 27. jan, 30. jan og 1. feb 2018.
[1] http://www.verdidebatt.no/innlegg/11708216-tente-trump-lunta
[2] Ismail Haniye Leder for Hamas sitt politiske byrå, 7. Dec 2017, clip #6305 https://www.memri.org/tv/hamas-leader-haniyeh-calls-new-intifada-following%20trump-declaration-of-war
[3] Bassam Tawil: https://www.bridgesforpeace.com/2017/12/newsflash-jerusalem-not-fire/
Avi Issacharoff: https://www.timesofisrael.com/to-date-palestinians-jerusalem-protests-are-a-case-of-intifada-lite/
[4] Juli 2017 pekte seg derimot ut som en urolig periode pga innføringen av metalldetektorer ved inngangen til Tempelplassen.
[5] På arabisk "Al-Aksa". Muhammed døde år 632, mens forløperen til Al-Aksa-moskeen ble bygget flere år senere, ca 638 og selve Al-Aksa-moskeen sto ferdig enda litt senere i 705.
[6] Gilbert, Martin; In Ishmaels House s.31-34
[7] Gilbert, Martin; In Ishmaels House s. 83
[8] Gilbert, Martin; In Ishmaels House s. 93
[10] Gilbert, Martin; In Ishmaels House s. 103-109
[11] Tallene fra estimeringer og folketellinger i Jerusalem varierer. Det synes klart at jødene var den største enkeltgruppa i Jerusalem allerede på 1840-tallet – flere tiår før den moderne sionismen oppstod. Jødisk absolutt majoritet i Jerusalem kom en gang på 1890-tallet, mer enn 20 år før det Osmanske riket ble drevet ut av Jerusalem.
[12] Finn, James, Stirring Times; Or, Records from Jerusalem Consular Chronicles of 1853 to 1856
[13] Jerusalem, The Biography, S. S. Montefiore s. 407.
[14] Sml dhimmi-reglene om at når en dhimmi dør tilfaller eiendommen hans (døtre regnes som eiendom) de muslimske myndighetene inntil en arving kan bevise at han er rettmessig arving, og dermed vil det være legitimt å kidnappe farløse dhimmi-jenter for å gjøre dem til muslimer.
[15] http://jcpa.org/article/who-are-the-palestinians/
[16] Jerusalem, The Biography, S. S. Montefiore s. 524
[17] Se for eksempel intervju med den palestinske ambassadøren til Storbritannia Manuel Hassassian fra 25. okt 2017, clip #6285 https://www.memri.org/tv/palestinian-ambassador-hassassian-hit-israeli-student-claimed-felafel-jewish-national-food
Stedet der Jeukal sitt segl ble funnet.
Bilde av Jehukal sitt segl.
Demonstrasjon ved Damaskusporten 1920. Plakatene uttaler støtte til at Palestina som en del av Syria. Bilde: http://jcpa.org/article/who-are-the-palestinians/
Gravkirka med åpen mark. 1861.
Gravsteinen til Michael Alexander Salomon
Guiden fra 1924 fra Øverste muslimske rådet i Jerusalem.